Historie

Det første vannkraftverket på Helgeland var Revelfossen kraftverk i Rana. Våren 1907 ble Mo Elektrisitetsverk AS dannet, og allerede om høsten var kraftverket i drift med en kapasitet på 80 kW. Året etter sto Andåsfossen kraftstasjon i Mosjøen ferdig. Elektrifiseringen av Helgeland var begynt.

Da Midt - Helgeland Kraftlag ble stiftet i 1946, hadde bare 29% tilgang til elektrisk strøm, mot 80% for hele landet. Ti år senere ligger vi fortsatt lavt der drøyt halvparten av regionens innbyggere har tilgang til elektrisk lys. Tilnærmet full dekning har vi ikke før midten av 60-tallet. Likevel var det 675 personer som var uforsynt i 1965.

Ideen om en større felles forsyning av elektrisitet på Helgeland skriver seg så langt tilbake som 1911. Staten hadde kjøpt Reinfossen i Bjerkaelva, og det var da planer om at distriktet skulle få elektrisitet herfra. Prosjektet ble imidlertid ikke realisert den gang.

SØR-HELGELAND KRAFTLAG
Det var på Sør-Helgeland man først kom i mål med et samarbeid. Her startet det i 1914 på Vega med utbygging av Rørøyfossen. I 1937 forelå det nye planer, men da det nå var mulig å legge sjøkabel fra fastlandet, mente man at Vega burde samarbeide med andre kommuner i elektrisitetssaken. I februar 1938 nedsattes det et arbeidsutvalg med representanter fra seks kommuner på Sør-Helgeland. Utvalget skulle utrede mulige kraftutbygginger, og etter to år var arbeidet ferdig.

MIDT-HELGELAND KRAFTLAG
Samme år presenterte Nordland Fylkes Elektrisitetskontor planer for fem vassdrag på Helgeland. Planene skulle drøftes på et møte med ordførere og lokale elektrisitets komiteer i april. I stedet kom den tyske okkupasjonen.

Forholdene under okkupasjonen gjorde det vanskelig både med materiell og arbeidskraft. Først 13. august 1946 var det klart for et konstituerende møte i Midt-Helgeland Kraftlag.

Godt og vel fem år hadde det tatt til å samle alle kommunene i distriktet som medlemmer i MHK. Nå gjensto et minst like vanskelig tema: Når skulle de kommunale kraftverkene overgis til MHK, og hvordan ville oppgjøret bli?

Sluttforhandlingene kom etter hvert i gang, og det ble barske tak. Forutsetningen ble til slutt av MHK skulle overta verkene etter hvert som MHK kunne levere strøm. For Ildgrubfossen og Mo ble det aktuelt i 1953. De andre tre verkene, Bjerka kraftverk, AS Sandnessjøen elektrisitetsverk og Mosjøen kommunale elektrisitetsverk, kom i 1955.

HELGELAND KRAFTLAG
I Sør-Helgeland Kraftlags område økte kraftbehovet etter hvert mer enn det Langfjord kunne levere. En 132 kV overføringslinje fra MHK ville på den ene siden sikre distriktet fire til fem ganger mer kraft enn det behovet var i 1961. Alternativet var å bestå som eget selskap, og bygge en mindre overføringslinje. Dette ville være nok fram til 1970, men fra da av ville det bli vanskelig å stå på egne bein. I grunnen var det ikke noe valg.

I juli samme år holdes neste forhandlingsmøte i Bodø. Protokollen fra dette møtet ble godkjent av styrene i begge kraftlagene, men Vega kommune mente oppløsningen av SHK var i strid med lagets lover og vedtekter. Sammenslutningen gikk dermed sin gang uten at Vega kommune var med på det. Opprinnelig var det meningen at også MHK skulle oppløses før det store kraftlaget ble til. Av praktiske grunner gikk man bort fra dette.

I januar 1964 er Helgeland Kraftlag en realitet: SHK med sine 3.861 abonnenter blir slått sammen med MHK som da hadde 22.146 abonnenter. 

Etter fusjonen i 1964 er selskapet utviklet videre både gjennom vannkraft- og nettutbygging og etter 1991 også med strømsalgsvirksomhet. I 2001 ble selskapet omdannet fra andelslag til aksjeselskap (HelgelandsKraft AS) med samme eierskap som tidligere. Virksomhetsområdene vannkraft, nett og strømsalg ble organisert som egne divisjoner. I 2014 ble foretaksnavnet endret til Helgeland Kraft AS.